mandag 17. februar 2014

Noen må bli sist...

Noen må bli si, og denne gangen var det jeg som ble det. NC rennet på Gjøvik i går,  gikk alt annet en slik jeg ville. Kropp og form har variert i hele vinter, så jeg var selvfølgelig spent på hvordan kroppen skulle fungere også før dette rennet.

Men en ting er jo hvordan form du er i, skal du hevde deg i toppen i langrenn må, som sikkert alle har fått med seg de siste dagene, også utstyret være på topp. Dessverre var det min tur til å ha dårlige ski denne dagen. Rett før start tok jeg ene og alene en avgjørelse på å gå på et annet skipar en det som var best på test. Grunnen til det var rett og slett at det i utgangspunktet skulle være et bedre par på vått føre. Og siden det begynte å regne rett før start, syntes jeg det virket smart.

Men som resultatene viser ble det bom. Skjønte fort at skiene ikke hold mål, og at jeg ikke hadde sjanse til å hevde meg, men det var aldri aktuelt å bryte. Jeg gikk i mål, og ble sist uten at jeg bryr meg så mye om det. Jeg veit hva jeg er god for når ting fungere. Jeg skal nok slå tilbake.

Over til det å bryte skirenn. Jeg mener du burde ha en jævlig god grunn for å bryte et skirenn. I mitt hode holder ikke å ha en dårlig dag, eller dårlig ski. I respekt for konkurrentene  burde alle gå til mål, så sant du ikke skader deg, som gjør det umulig å fortsette. Det er alltid noen som må bli sist, og hadde det ikke vært for det, hadde ikke de beste hatt noen å slå.

Jeg tror det er en uvane og begynne å bryte skirenn. For har du først brutt ett skirenn, tror jeg terskelen for å gjøre det igjen er lav. Jeg har brutt to skirenn i min karriere, det angrer jeg på den dag i dag, så det skjer nok ikke igjen.

Det var nok om min sisteplass. I stede gleder jeg meg over mine teamkompiser sine gode prestasjoner.


sistePer