Noen må bli si, og denne gangen var det jeg som ble det. NC
rennet på Gjøvik i går, gikk alt annet
en slik jeg ville. Kropp og form har variert i hele vinter, så jeg var
selvfølgelig spent på hvordan kroppen skulle fungere også før dette rennet.
Men en ting er jo hvordan form du er i, skal du hevde deg i
toppen i langrenn må, som sikkert alle har fått med seg de siste dagene, også
utstyret være på topp. Dessverre var det min tur til å ha dårlige ski denne
dagen. Rett før start tok jeg ene og alene en avgjørelse på å gå på et annet
skipar en det som var best på test. Grunnen til det var rett og slett at det i
utgangspunktet skulle være et bedre par på vått føre. Og siden det begynte å
regne rett før start, syntes jeg det virket smart.
Men som resultatene viser ble det bom. Skjønte fort at
skiene ikke hold mål, og at jeg ikke hadde sjanse til å hevde meg, men det var
aldri aktuelt å bryte. Jeg gikk i mål, og ble sist uten at jeg bryr meg så mye
om det. Jeg veit hva jeg er god for når ting fungere. Jeg skal nok slå tilbake.
Over til det å bryte skirenn. Jeg mener du burde ha en
jævlig god grunn for å bryte et skirenn. I mitt hode holder ikke å ha en dårlig
dag, eller dårlig ski. I respekt for konkurrentene burde alle gå til mål, så sant du ikke skader
deg, som gjør det umulig å fortsette. Det er alltid noen som må bli sist, og
hadde det ikke vært for det, hadde ikke de beste hatt noen å slå.
Jeg tror det er en uvane og begynne å bryte skirenn. For har
du først brutt ett skirenn, tror jeg terskelen for å gjøre det igjen er lav. Jeg
har brutt to skirenn i min karriere, det angrer jeg på den dag i dag, så det
skjer nok ikke igjen.
Det var nok om min sisteplass. I stede gleder jeg meg over
mine teamkompiser sine gode prestasjoner.
sistePer
